«Når dorulldukka måtte bøte med livet..
..DA var det krise – skikkelig hverdagskrise på 70-tallet.
Jeg husker fra barndommen at min bestemor heklet mange fine dorulldukker, noen fra oppskrifter i ukeblader, og noen hun komponerte helt selv. Alle i vår familiekrets fikk dorulldukker til å ha på badene. Vi hadde tapet med gule blomster så derfor måtte jo dorulldukken vår få gul kjole 
I den tiden bodde vi på landet
og det var ca 4 kilometer til Mikkelsen, butikken som vi handlet mat og husholdningsartikler i på 70 og 80 tallet. Ikke hadde vi bil å slenge oss inn i for å gjøre unna ukehandelen på en times tid. Nei, først gikk vi ganske nøyaktig en kilometer til nærmeste bussholdeplass. Det målte jeg med kilometertelleren på bilen vår, som vi kjøpte da jeg var 12 år og fatter’n hadde fått lappen. Men dette var før den tid.
Så tok vi altså bussen inn til butikken, og handlet det vi skulle ha. Her ble varene nøye plassert i 1-2 banankasser, for at man skulle få plass til alt. Kun dagens middag og noen småting fikk bli med hjem i en pose. Så bar det hjemover med neste buss.
Varene i kassene ble hjemkjørt av Mikkelsens løpegutter seinere på dagen, i en Hiace varebil. Det var faktisk ganske spennende og se hvem som var med som sidemannskap. Det var ofte litt slik en fikk nye bekjentskaper med unger fra nabobygdene før i tiden.
Som du ser var det ikke særlig lettvint for en familie på 5 + bestemor å til en hver tid få tak i det vi trengte. Vi ble nødt til å planlegge godt, huske på «alt».
Det er her dorulldukken kommer inn.
Hvis hun måtte bøte med livet var det skikkelig krise. Heldigvis var det slik at de aller fleste dagene hadde vi nok dopapir og hun fikk stå i fred, og den ekstra dorullen hun skjulte ble glemt.
Men så hendte det at jeg satt der på «enmannsrommet», og dro siste arket av siste dorullen. Fortvilelsen kom skikkelig da jeg oppdaget at det ikke var noen ruller igjen i posen heller. Da var det å reise seg forsiktig opp fra doen for å få tak i redningen som befant seg oppe på toppen av det lille skapet på veggen, det som vi hadde tannbørster og sånt i. Dro av hele sulamitten og fikk tatt siste tørket.
Dorulldukken stakkar, ble liggende som et slakt på badekarkanten og måtte vente på nytt liv ved neste levering fra Mikkelsen, sånn utpå ettermiddagen.
DET var tider!
Men det tok ikke slutt:
For en tid tilbake (2001) var dorulldukken ett av motivene på frimerkene i serien Norsk Husflid. Dorulldukka har altså blitt en av våre nasjonale skatter.
Et stykke hverdagshistorie som jeg er glad i, og som jeg synes er gøy at kommer frem i lyset igjen.
Jeg er skikkelig bitt av basillen og har laget en mengde nye hekleoppskrifter på dorulldukker. Flere er på vei, og jeg koser meg skikkelig med dette heklearbeidet.
Men det aller gøyeste er at jeg merker en kraftig oppblomstring av samme interesse blant heklevenner rundtom i Norges land 😀
Klikk på bildet under for å se alt jeg har om dorulldukker akkurat nå:
