Heklingens historie
En studie om heklingens historie, for de spesielt interesserte, med god tid!
Mesteparten har jeg funnet på internet i engelske artikler.
Kilder: se nederst på siden.
Det er gjort flere arkeologiske funn når det gjelder håndarbeid f.eks strikkede, vevde og sydde tekstiler, men heklede funn glimrer med sitt fravær…. merkelig…..
Det viser seg at det ikke finnes så mye historie om hekling før 1800 tallet.
Før det er det kun gjetninger om hvordan hekling ble til, og hvor heklekunsten egentlig stammer fra.
Den danske forfatteren og forskeren Lis Paludan har lagt frem tre interessanne teorierom heklingens tidligste historie.
Teori 1: Hekling oppstod i Arabia og heklekunsten ble spredd østover til Tibet og vestover til Spania, der den fulgte den arabiske handelsrute til andre middelhavsland.
Teori 2: Tidligste tegn på hekling kom fra Sør-Amerika der en primitiv stamme sies å ha brukt hekleutsmykninger i ritualer i puberteten.
Teori 3: I Kina og Japan var det å hekle tredimensjonale dukker/figurer tidlig kjent.
Paludan sier det finnes ingen overbevisende bevis for hvordan eldgammel hekling så ut eller hvor den opprinnelig oppstod. Paludan sier også at det var vanskelig å finne bevis for hekling før 1800-tallet i Europa. Likevel er det slik at endel kilder oppgir at hekling kan ha vært kjent allerede på 1500- tallet i Italia, kjent som ”Nonnearbeid” eller ”Nonneblonder”, tekstiler laget til kirken.
I følge den amerikanske hekleeksperten Annie Potter, er den moderne heklekunsten slik vi kjenner den i dag blitt utviklet fra det 16. århundre, kjent som heklet blonde.
Forskning tyder på at hekling antageligvis er mest utviklet direkte fra kinesisk håndarbeid, en meget gammel form for broderier kjent i Tyrkia, India, Persia og Nord-Afrika, som nådde Europa på 1700-tallet. På Engelsk kalt tambouring.
I denne teknikken har man et stoff trukket stramt på en ramme hvor deretter tråden holdes på undersiden av stoffet og dras opp gjennom stoffet med en slags tynn nål med krok, tambourkrok. Ved gjentakelse av denne metoden dannes det kjedemasker på fremsiden av stoffet. Etter hvert ble ”tambouring” utviklet videre til hekling ved at man la bort stoffet og brukte kun tråd og nål med krok.
Hekling på 1800-tallet og frem til i dag.
Tidlig på 1800-tallet ble hekling populært i Europa. Elanor Riego de la Branchhardiere var kjent for å lage heklemønstre med utgangspunkt i de gamle blondene fra 1700-tallet.
Mønstrene var lette å følge. Hun utga mange bøker slik at utallige kvinner kunne hekle ut i fra dem.
Frances Lambert er også et kjent navn når det gjelder de tidligste hekleoppskriftene.
I oppskriftene brukte man lintråd eller bomullstråd til blonder, og ullgarn til klær.
I Storbritannia, USA og Frankrike ble heklet blonde brukt som en mindre kostbar erstatning for andre former for blonder.
Den tidlige industraliseringen menes å ha hatt betydning for hekleutviklingen. Maskinspunnet bomullstråd ble allmenn tilgjengelig og billig i både Europa og Nord-Amerika. Under den irske hungersnøden på midten av 1800-tallet lærte nonner lokale kvinner og barn å hekle; både blonder, klær og tepper.
Produktene var flotte og ble solgt i store deler av Europa og Amerika. Det var helst middelklassen som kjøpte.
De som hadde råd til ”ekte” blonde som var laget av eldre og mer kostbare metoder, så på de heklede som en billig kopi. Dette inntrykket ble delvis dempet av Dronning Victoria som kjøpte irsk laget hekleblonde og til og med lærte å hekle selv. Irsk hekleblonde ble ytterligere forfremmet av Elanor Riego de la Branchardiere i hennes publikasjoner.
Heklekrokene varierte fra bøyde nåler som var festet i et korkhåndtak, til kostbart laget i sølv, messing, stål, elfenben og beinkroker som var satt inn i en rekke forskjellige typer håndtak. Noen håndtak var til og med upraktisk laget for hekling, og egnet seg best til å vise frem en dames hender!
På slutten av viktoriatiden ca 1890, skjedde det en endring i heklemoten. 
Blondene som nå fikk et edvardiansk preg var mer forseggjorte både i utseende og i måten å lage det på. De sterke viktorianske fargene forsvant og hvitt og blekede farger ble populært. Kun vesker ble heklet i sterke farger og kunstferdig dekorert med perler.
Etter første verdenskrig ble færre heklemønster publisert og de fleste var forenklede versjoner fra begynnelsen av 1900-tallet.
Etter andre verdenskrig, fra slutten av 40-tallet til tidlig 60-tallet var det fornyet interesse for husflid, spesielt i USA.
Sammen med oppdateringer av tidligere publikasjoner, ble mange nye og fantasifulle hekledesign for hekleduker, grytekluter og andre ting for hjemmet utgitt. I disse mønstrene ble det brukt tykkere garn enn i tidligere mønster og hadde ofte spreke farger. Håndverket forble en husmorkunst til slutten av 1960 og tidlig 1970-tallet. På den tiden var oldemorsrutene populære og de lyse fargene ble igjen innlemmet blant de mer skarpe fargene. De kjente dorulldukkene hadde også sin glanstid.
Populariteten innen hekling gjennomgikk etter dette en kraftig nedgang.
Hekling blir populært igjen! Rundt år 2000 har en sett en våknende interesse for håndverket igjen. Nye oppskriftsbøker med moderne mønstre skrives og det tilbys hekleleksjoner i noen av de tradisjonelle strikkeheftene.
Innføring av internett har bidratt til mye inspirasjon for hekleglade. Her publiseres et mangfold av gamle og nye oppskrifter, noen er gratis tilgjengelig og andre er til salgs. YouTube brukes blant annet til å vise nyttige undervisningsfilmer. Bloggere viser frem sitt mangfoldige håndarbeid osv.
Kilder brukt i denne teksten:
http://en.wikipedia.org/wiki/Crochet
http://www.crochet.org/newslet/nl0997a.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Hekling
http://www.alitadesigns.com/crochet.php
http://www.tynn.no/syl/2010/01/dorulldukker-er-kvinnehistorie/
I disse kildene finnes også enda mer utfyllende om temaet heklig.
